Fra tropisk paradis til et kjærlig gjensyn med Saigon
Da vi måtte justere reisen etter covid, vurderte vi å legge hele turen til Thailand for å redusere sannsynligheten for at noe skulle gå galt mtp. reiserestriksjoner. Men etter å ha diskutert litt frem og tilbake landet vi på at vi bare kuttet Hong Kong og beholdt Thailand og Vietnam. Etter 15 dager i Thailand var vi veldig glad for det valget. Vi likte både Bangkok og Phuket godt, spesielt Bangkok. Den vennlige Thailandske kulturen satt vi spesielt stor pris på. Men da vi skulle reise fra Phuket på den 15 dagen var vi klare for et nytt sted, og veldig spente på om vi fortsatt kom til å like Saigon og Vietnam like godt som tidligere. Etter ca 2 timer på fly skulle sannhetens øyeblikk komme. Allerede ved flyets nedstigning kjente vi igjen skyskraperen hotellet ligger i, og vi begynte å bli spente på både hotellet og byen vi snart skulle oppleve.
Alt gull i verden kan ikke veie opp for dårlig service og et dårlig førsteinntrykk
Hotellet hadde vi gledet oss spesielt mye til fordi vi hadde valgt å legge litt ekstra i hotellbudsjettet i Saigon og booket noen tilsynelatende fantastiske rom i Sør-øst-Asias høyeste bygg: Landmark 81. Et bygg som er neste en halv kilometer høyt og med et flott design. Imidlertid begynte vi å ane ugler i mosen allerede da vi ble hentet på flyplassen av en representant for hotellet. En henting vi egentlig ikke hadde bestilt, men vi lot tvilen komme de til gode og ble med på reisen. Transporten var flott og den fikk oss til hotellet. Vel fremme ble vi mektig imponert over byggets høyde, slik man gjerne blir når man står ved foten av så høye bygg. På vei inn og opp i lobbyen i 48 etasje ble vi imponert over interiøret. Men idet vi kom til resepsjonen, fikk nøklene våre, og kom opp på rommet i 62 etasje begynte ting å gå galt. Det viste seg at vi hadde tatt feil av rommene vi hadde bestilt. Det vi trodde var et rom med 2 soverom viste seg å kun ha 1 soverom. Vi tok kontakt med resepsjonene for å forsøke å finne en løsning. Da startet også utfordringene med betaling for transport og en rekke andre ting vi ikke hadde forventet at skulle bli et problem. Etter lange diskusjoner fant vi noen midlertidige løsninger og kom til en enighet om at vi skulle snakkes mer dagen etter, slik at vi kunne få oss litt mat og en god natt med søvn.
Jakten på mat skulle også vise seg å by på problemer, da hotellet ligger i en bydel som er så “vestlig” inspirert at det ikke ligner på det Saigon vi kjenner, med gatemat på hvert gatehjørne og god stemning overalt. Men etter mye om og men fikk vi oss et helt OK måltid og en god natt søvn. Dagen etter fant vi også noen løsninger med hotellet og ting startet å bli bedre. Alt-i-alt var det et fantastisk flott hotell, men mest sannsynlig ikke et sted vi vil hverken anbefale for andre eller dra tilbake til.
En scootertur om hvordan den jevne vietnameser shopper, spiser og bor i Saigon
Etter å ha sjekket inn på det som muligens er en av Vietnams flotteste hoteller, skulle vi få en uventet men kjærkommen “reality check”. Og dette via en scootertur som ikke lå i reiseplanen. Turen var et resultat av at Leah allerede en av de første dagene i Bangkok spurte om vi kunne kjøre scooter her. Basert på det fant vi XO tours: Saigon by Night, en scootertur med fokus på kulturen i Saigon på kveldstid med kun kvinnelige sjåfører. Dette skulle vise seg å bli en av de definitive høydepunktene på turen vår, og noe som skulle sette perspektiv på de små problemene vi akkurat hadde opplevd på hotellet.
Vi ble kjørt rundt i flere av Saigons mange distrikter og fikk god innføring i hvert enkelt distrikts særegenheter. På kjøreturen fikk vi også oppleve den velkjente “Saigon-dusjen” da himmelen plutselig åpnet seg og det startet å regne slik det bare kan i Asia under regntiden. I det øyeblikk regnet virkelig startet, stoppet den kaotiske trafikken opp i ca 90 sekunder, folka løftet opp setet, tok på seg en poncho og kjørte videre, inklusive oss.
Etter å ha blitt litt våte besøkte vi et lokalt matmarked hvor vi så levende, delvis levende og døde dyr, frukter og grønnsaker liggende kasser og kar langs fortauet. En unik opplevelse jeg ikke tror du kan finne noe annet sted enn i Asia.
Etter å ha sett hvordan lokalbefolkningen kjøper mat, skulle vi se hvordan de spiser. Neste stopp var en lokal fortausrestaurant i distrikt 10, Saigons slum. Maten var god, folka vennlige som få, og neste stopp var å få oppleve hvordan folket lever i slummen. Vi gikk noen gater bort før guiden vår stoppet foran en bygning med noen slitene pappesker foran seg. Pappeskene var et hjem. De som bodde på innsiden av bygget var fattige, men de var også klar over at de som måtte bo på utsiden var enda fattigere, og lot dermed folk sette opp provisoriske hjem av papp og blikk i “bygården” deres. Guiden førte oss videre inn i bygget. Opp noen trapper, forbi noen åpne dører, hunder som bjeffet, rotter som løp mellom byggene. Etter en liten stund var vi fremme ved leiligheten hun hadde vokst opp i. En 45 kvm leilighet hvor tanten og onkelen hennes bodde nå. De tok oss godt imot, gav oss vann og ba oss å sette oss ned. Vel inne i leiligheten fortalte guiden historien om hvordan hun vokste opp her. Tanten, onkelen og deres barn sov i stuen, foreldrene hennes og søsknene hennes sov i rommet ved siden av. Hun og søsteren hennes sov i et provisorisk rom under taket hvor hun fikk en potte å gå på do i hver kveld, og måtte stå opp før kl 07 hver dag fordi foreldrene hennes var redde for at rommet skulle gå tomt for oksygen. Da det var på tide å gå fant onkelen til guiden frem et par små godteribiter han gjerne ville gi til Saga. På tross av å ikke eie nåla i veggen ville de gjerne dele det de hadde med oss..
Opplevelsene og historiene vi fikk servert på turen var sterke og gode, men de ble fortalt med stolthet, ikke med sorg. Allikevel var dette en tur som gikk inn på både voksne og barn. Kontrasten mellom hotellet vi kom fra og slummen vi besøkte understreker hvilke kontraster som finnes i Saigon, Vietnam og verden forøvrig.