En park utenom det vanlige
En av de første tingene vi noterte som en aktivitet vi måtte gjøre når vi kom til Bangkok var å besøke Lumphini parken. Ikke fordi vi er så glad i parker, men fordi vi er glad i dyr. Og i denne parken skulle ryktene ha det til at man finner små dinosaurer, eller enorme øgler, litt avhengig av hvordan man ser det og hvor god fantasi man har. Derfor startet vi vår fjerde dag i Bangkok med klare for øglejakt. Etter en liten gåtur på 10-15 minutter fra leiligheten var vi vel fremme i parken.
Vel fremme i parken fant vi en barnslig glede i skiltene og “vaktholdet” ved inngangen. Det var blant annet kun lov til å sykle i parken på gitt tidspunkt, og kun hvis man syklet for mosjon (?). Det var også en stasjon for å måle kroppstemperaturen vår før vi gikk inn, som om parken var en potensiell smittespreder mer enn bodene for gatemat hvor oppvasken blir tatt for hånd i en plastbøtte på fortauet. Trygt gjennom sikkerhetskontrollen var vi klarer for øglejakt, og etter kun et par meter traff vi spikeren på hodet. Dagens første varan gjemte seg bak et tre. Det var imidlertid et lite eksemplar på kun 20-30 cm. Etterhvert som vi gikk videre ble de større og større. Da vi kom til den lille innsjøen som ligger i parken traff vi jackpot. Her fant vi et kjempeeksemplar på minst 2 meter med hale. Den svømte uforstyrret gjennom vannet i rolig tempo mens en lokal mann prøvde å kaste noe på den. Kanskje en indikasjon på hva lokalbefolkningen synes om øglene. Faktisk referer en del mer eller mindre troverdige kilder til at øglens navn på Thai er en av de værste fornærmelsene du kan si til andre mennesker i Thailand. Men tross et frynsete rykte og et litt skremmende utseende var dette en morsom og spennende opplevelser for både voksne og barn fra en nasjon hvor øgler er noe du ser i dyreparken.
Lykken av en kafe full av hunder
På tross av at vi liker å legge og dokumentere ganske detaljerte planer for reisene våre passer vi også på å legge inn åpne dager på ulike stopp, sånn at vi har rom i programmet til å oppdage ting mens vi er på reise. Det åpnet blant annet for at vi kunne ta oss tid til en liten spontant oppdagelsesferd etter besøket vårt i Lumphini parken. Kvelden i forveien hadde Thomas undersøkt hva som fantes på veien fra parken til turistbåten vi hadde tenkt å ta gjennom Bangkoks elvebredde. Og ved en tilfeldighet dukket det opp et morsomt navn på en kafe i Google Maps: The Wrinkles Pughouse. Etter litt nærmere undersøkelse av kommentarer og bilder i Maps ble det klart at dette skulle bli en av dagens overraskelser for reisefølget.
Veien fra parken gikk via en kort togtur mellom den tilsynelatende nærliggende Ratchadamri-stasjonen (som viste seg å være er godt stykke å gå for den minste) og National Stadium stoppet vi hadde gått av på for et par dager siden. En liten gåtur fra stasjonen kom vi frem til et område fullt av sportsbutikker og restauranter, men kafeen var ingen sted å finne. Følelsen av å ha dratt med barn og voksne på en lang reisevei forgjeves begynte å vokse. Men vi gav oss ikke, og etter å ha finkjemmet område fant vi omsider kafeen som skulle vise seg å være en lykkepille for dagen. Etter å ha gått inn døren ble vi møtt av et veldig hyggelig par som opplyste at de var eierene av både kafeen og hundene, og at det kostet ca 45 kroner for en “billett” for å være på kafeen. Inkludert i den kunne vi velge oss en drikke eller en liten matrett hver. Imidlertid er det nok mer eller mindre ingen som kommer til kafeen for maten, som forøvrig ikke var helt det store. Det som derimot var helt fantastisk var når eierene åpnet det som lignet en port for barn, lik den man pleier å ha foran trapper. I det porten åpnet seg løp det en liten flokk med mopser mot oss for å hilse. I det hundene var fremme for å motta kosen vi kunne tilby, tenkte vi alle “take my money” og vi endte med å bruke en god time eller to sammen med hundene før vi dro videre. Tiden ble brukt til kos, triks og latter.
En liten primer på livet som backpacker i Bangkok
Fra hundekafeen bestemte vi oss for å ta en den lokale pendlerruta langs kanalene for å komme til Prah Nakhon hvor blant annet den beryktede Kahon San Road finnes. Det var lettere sagt en gjort. Men etter å ha krysset samme vei et par ganger, gått inn i noen bakgater som skrek “ran meg”, prøvd å tyde et rutekart og prøvd å snakke engelsk med en lokal dame endte vi om ikke annet på båten og fikk kjøpt noen billetter. Imidlertid viste det seg at båten bare gikk ett stopp videre. Dermed ble gåturen til Khao San road en del lenger enn planlagt.
Vel fremme i den beryktede gaten ble vi møtt av boder med turistfeller og juggel, gateselgere som prøvde å selge oss Skorpioner hvert 5 minutt og alt annet hva man typisk finner i disse strøkene. Barna kjøpte seg et par småting, vi tok en drikke og vi innså at vi ikke kom til å rekke den planlagte turen med turistbåten som skulle ta oss med tilbake til bydelen hvor hotellet vårt lå. Dermed måtte vi ta beina fatt igjen for å komme til nærmeste metrostasjon. Nærmeste betød imidlertid ikke nærme, og turen til stasjonen ble preget av historier og samtaler for å holde moralen oppe, frukt og drikkestopp for å holde fysikken oppe, og nedtelling på antall minutter og kilometer igjen for å holde motivasjonen oppe. Etter at skrittelleren bikket 19 000 skritt og 1,2 mil var vi omsider fremme ved metroen. Noen stopp senere og et par hundre meter med til med gange var vi omsider hjemme for kvelden med et par kyllinglår og barnas nye favoritt, sticky rice til kvelds.
